Er Putin fanget i RMS, ultranasjonalistisk fascist eller drømmer han om Eurasia

Mange har den siste tiden tatt seg på tak å forklare Putins personlighet. Hva slags ideer er det som er samlet i hodet hans? Hvorfor er han som han er? Hvorfor sier han det han gjør, og gjør som han gjør? Alt dette for å kanskje forstå bedre at det nå er krig i Ukraina, og at de krigshandlingene som vi hører om og ser der kan bli så forferdelige og skremmende.

Putin og RM-syndromet (RMS). SimonTisdall er spaltist i The Guardian, på alder med Putin, og en

av mange som har reflektert rundt Putins personlighet. Han kaller innledningsvis i sin omtale i januar i år, før Ukraina ble angrepet, Putin for «a rogue male» en «dangerously out-of-control, cold-hearted loner». Mange vil nå, flere uker ute i krigen sikkert være enig i at han treffer noe med denne karakteristikken. Han mener Putins mål er å gjenreise Sovjets storhet og knuse Kyivis pro-vestlige krefter. Han mener Putin alltid har vært en ubehagelig, slesk, snik av en KGB-trent bølle hvis hovedmål i livet, ved siden av å holde på makten, har vært å svekke og splitte de vestlige demokratiene. Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er ifølge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger han har satt i gang, senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna.

Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er i følge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger i Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina som han har satt i gang, og senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna. 

Putin som ultranasjonalistisk fascist? Olav Hermansen, som er lærer i historie og samfunnsfag, skriver i Klassekampen at statsvitere de siste årene har vært i villrede når det gjelder å sette navn på regimet i Kreml. Noen av forslagene er: Nasjonalpopulistisk, illiberalt, eller machoautoritært slik Tisdall vel antyder. Hermansen samler seg om fascisme som begrep for å forstå russisk politikk. Han hevder at kjennetegn ved fascismen er nedbryting av demokratiet, mangel på ytringsfrihet, autoritær stat med kontroll over justissektoren og mediene, knebling av og forbud mot opposisjon, forgiftning, fengsling og likvidering av politiske motstandere. Så langt kjenner vi vel oss igjen. Hermansen viser også til at Putin i sine taler har referert til Ivan Iljin (1883-1954) som mente at fascismen var fremtidens politikk, at Russland trengte en «frelser», og at fascistisk kupp var en «frelsesgjerning». Iljins politiske skrifter ble, ifølge Hermansen, trykket opp og delt ut til alle ansatte i statsadministrasjonen rett før annekteringen av Krim. Hermansen viser også til Hitler som i «Mein Kampf» skal ha beskrevet løgnens betydning i propagandaen. Hitler mente at «små» løgner lett ville bli gjennomskuet. Man måtte derfor ty til «Store» løgner for at løgn skulle virke. Putins bruk av begreper som «fredsbevarende operasjoner» beskrivelser av de styrende i Ukraina som «nazister og narkomane» faller innenfor kategorien store løgner. Ivan Iljin, som er omtalt tidligere, skrev om «ukrainerne» i anførselstegn for å understreke at disse ikke eksisterte som folk som var løsrevet fra den russiske «organismen». Vi har vel hørt noe som ligner for ikke så lenge siden. Hermansen mener for sin del at diplomati og forhandlinger ikke vil føre frem i møte med det vi her og nå står overfor. 

Putin og drømmen om Eurasia. Jørn Holm-Hansen er seniorforsker ved By- og regionforsknings-

instituttet NIB-OsloMet. Han mener, også i Klassekampen, at for å forstå Putin må vi forstå ideologien rundt eurasianismen som han støtter seg på. Kort fortalt, om det er mulig, innebærer denne, for det første, at man mener at det eksisterer en eurasiatisk sivilisasjon som står i motsetning til den romansk-germanske sivilisasjon eller det kollektive Vesten som det kalles i Russland. Den eurasiatiske sivilisasjonen er for det andre mangenasjonal og stammer fra at østslaviske, turkotartariske og finsk-urgiske folkeslag har interagert. Det russiske ansees som en kjerne i denne kulturen. For det tredje er eurasianismen illiberalt konservativ i motsetning til Vestens individualisme, materialisme og aksept for indre samfunnskonflikter. For det fjerde baserer eurasianismen seg på geopolitikk. Statens styrke er knyttet til kontroll av landområder. Økonomi, teknologi, vitenskap og kultur, slik man tenker i Vesten, er av mindre betydning som kilde til styrke. Ideen om eurasianismen stammer fra fyrsten Nikolaj Trubetskoj som lanserte denne som grunnlaget for russisk identitet, styrke og storhet. Han mente at bolsjevikene var fremtiden. Bare de kunne videreføre Russland som eurasiatisk makt med «symfoni» mellom stat og tro, basert på en fastlagt ide, uten brytninger mellom ulike tankeretninger. En annen bidragsyter til dette ide-grunnlaget var Lev Gumiljov. Han bidro med ideen om at den mongolske arven var kjernen i den russiske personlighetstypen. Hen hevdet at etnisitet oppstår når kosmiske stråler fra verdenrommet treffer biomasse på jorden. De som treffes får uante krefter, danner et etnos og erobrer landområder. Han mente Europa var på hell og at det nå var Eurasias tur. Gumiljovs tanker fikk stor utbredelse i Sovjetunionen gjennom blant annet innslag i TV-programmer frem til han døde i 1992. Aleksander Dugin videreførte tankene og fikk også status som foreleser ved millitærakademiet der de eurasiatiske ideene i dag står sterkt. Putin skal selv, i en tale, ha tatt til orde for behovet for en eurasiatisk union som skulle gjøre medlemslandene til et selvstendig sentrum for global utvikling, og ikke lenger være en utkant mellom Europa og Asia. I den samme talen siterer Holm-Hansen Putin når det gjelder forholdet til Europa og USA: «Mange av de euro-atlantiske maktene har fornektet røttene sine, inkludert de kristne verdiene. De fornekter moralprinsipper og tradisjonelle identiteter: Kulturelle, religiøse og til og med seksuelle (…). Folk i den russiske verden er oppmerksomme på at det finnes en høyere moralsk verdi. De er mindre opptatt av sitt eget kjære jeg». I ideene rundt eurasianismen er østslaverne ett folk – det russiske. Ukrainerne og hviterusserne er greiner av dette. Invasjonen i Ukraina kan slik sees som et "naturlig" utslag av disse ideene.